Den første Predator fra 1987 er en udiskutabel sci-fi/actionklassiker. To mindre gode oppfølgere og et par uheldige krysninger med Alien-universet har kanskje bidratt til å tåkelegge originalens kvaliteter.
Det nyeste tillegget er heller ingen fulltreffer, men gjør ikke skaden verre. The Predator er nemlig bevisst på sine B-film-røtter, og forsøker ikke å være noe annet enn voldsom og sorthumoristisk underholdning som ikke skal tas spesielt seriøst.
Regissør Shane Black (som faktisk spilte rollen som Hawkins i originalen) fyller filmen med den samme røffe machohumoren han også leverte som manusforfatter av Dødelig våpen, Den siste speider, Kiss Kiss Bang Bang og The Nice Guys (han regisserte også de to siste).
The Predator vil aldri få noe klassikerstempel, men den er heller ikke direkte dårlig. Den fungerer helt greit på sine premisser, nemlig som hjernedød og heseblesende underholdning.
Alfie Allen, Keegan-Michael Key, Thomas Jane, Augusto Aguilera, Boyd Holbrook og Trevante Rhodes spiller tøffe typer i “The Predator”. (Foto: Twentieth Century Fox)
Romjeger krasjlander på jorda
Handlingen starter i Mexico, der den amerikanske skarpskytteren Quinn McKenna (Boyd Holbrook) nesten blir truffet av et styrtende romskip, ført av en farlig jeger fra en fremmed planet. I vraket finner han deler av en slags rustning, og får sendt det til sin gamle hjemmeadresse i USA like før han blir arrestert av militært personell som ønsker å dysse ned hele saken.
McKenna blir satt på en fangetransport med en gjeng skrudde eks-soldater (spilt av Thomas Jane, Trevante Rhodes, Alfie Allen, Augusto Aguilera og Keegan-Michael Key). Snart må de forsvare seg mot romskipets pilot, en Predator som vil ha tilbake utstyret som nå befinner seg hos McKennas sønn Rory (Jacob Tremblay).
Mange blodige scener
Det foregår en hel del i Fred Dekker og Shane Blacks manus, som henger godt sammen og skaper en viss fremdrift og spenning.
Det skildrer ikke bare den skrudde dynamikken mellom de tøffe fangene om bord i fangetransporten, men også utfordringene med den modige og pågående biologen Casey Bracket (Olivia Munn), McKennas forhold til eks-kona Emily (Yvonne Strahovski) og farene ved de stadige møtene med Traeger (Sterling K. Brown).
Sistnevnte leder jakten på Predatoren med et stort lag av soldater, og det er litt merkelig at de faktisk har en funksjon som filmens bad guys, all den tid deres hovedmål faktisk er å redde verden, men de er effektive mål i filmens blodigste scener (som det er mange av).
Biologen Casey Bracket (Olivia Munn) beskytter Rory McKenna (Jacob Tremblay) i “The Predator”. (Foto: Twentieth Century Fox)
Ikke like spennende som originalen
De som kjenner Predator-universet vil trekke på smilebåndet av flere små vink til den første filmen, men også sette pris på en videreutvikling av mytologien rundt disse skapningene som åpner for interessante muligheter. Det er noen smarte ideer i denne filmen om hvordan Predatorene har fornyet seg siden 1987.
Det som taler mot den nye filmen, er at den ikke greier å overgå originalens visuelle prakt, til tross for å ha tilgang til et langt større budsjett og mer avansert teknologi enn regissøren av den første, John McTiernan, hadde for over 30 år siden.
Ikke er den like spennende, og ikke har den en Arnold Schwarzenegger som imponerende midtpunkt, selv om Boyd Holbrook (Narcos S01 og S02) gjør en grei rolle som småmorsom kjekkas.
The Predator er slett ingen katastrofe, og innfrir så vidt mine nedskrudde forventninger. Den er barsk, blodig og brautende, den har en humoristisk tone som tar brodden av denne filmseriens iboende absurditet og har en lovende avslutning som innbyr til mer monsteraction. Stick around!
.jpg)
.jpg)
